Misslykka gjeddejakt

En kveld, etter en tolv timers arbeidsdag bestemte Anders og jeg oss for å prøve å fiske litt gjedde i et vann ikke langt fra huset hans. Han henta meg først på ferga for så å kjøre opp til han og skifte klær og rigge stenger. Sola skinte og ikke et vinkast. Gira som alltid satt vi oss i bilen og kjørte mot vannet. På veien stoppa vi innom en gammel kar for å høre om vi kunne låne båten hans. Vi ringer på, og etter litt kommer det ut en kar som åpner med "Hello girls" og "så klart dere kan" da vi spurte om å låne båten litt. El-motoren var og selvfølgelig bare å ta. Vi gikk deretter ned til vannet, kopla motoren til batteriet og kjørte utover. Vi skulle til en bukt hvor Anders mente det var knallbra. Det så veldig lovende ut, og vi kjørte nesa inn i sivet og begynte å kaste hver vår vei. Svære gjeddefluer viste seg å være noe vrient å få ut på femmerstenger, så det ble flust med kast som ikke likna grisen. Etter ikke alt for lang tid uten aktivitet begynte vi å gå litt lei, og Anders starta plutselig å prate om tryter på halvannen kilo. Jeg trodde så klart dette måtte være minner fra en noe spesiell drøm, men han sto på sitt. Vi kjørte deretter bort til et sted han visste skulle være bra, og kjørte igjen nesa rett inn i sivet for så å kaste inn mot en liten strand. Jeg begynte som tidligere å denge løs med den store blå gjeddeflua, og det begynte å nippe i flue med en gang. Jeg kasta et par ganger til og det nippa igjen. Et par kast etter røkka det plutselig til i stanga. Først noen raske rykk før den bare ble veldig seig. Jeg lurte først på om det var en liten gjedde, men etter litt så jeg en tryte som ikke likna noe jeg hadde sett før. Det tok ikke alt for lang tid før jeg fikk den i håven, og den viste akkurat seks hundre. "Kødder du??" var det første jeg tenkte. Største tryte jeg hadde sett før det var vel på gode hundre og femti gram. Dette var den største fisken jeg hadde tatt på flue, så jeg var så klart gira som aldri før. Selv om det var en tryte! Etter å ha roet meg litt ned klarte jeg å få slengt ut et kast til, og der satt det faen meg en til på fem hundre. Anders endte opp med et monster på rundt hundre og femti gram.

Larsen Fotografen

Endelig!

I tolvtida på dagen våkna vi alle tre etter utrolige tolv timers etterlengta søvn til et helvetes regnvær og jævlig med vind. "Blir ikke mye til fisking i dag" var vel det første alle tenkte. Men, vi hadde ikke noe livsviktig å foreta oss hjemme uansett, så vi bestemte oss for å bli til kvelden og i verste fall bare sitte og kose oss i den lille jakthytta med wienerpølser, stearinlys og fluebinding. Sånn viste det seg å ikke ende...


Denne galskapen starta sommeren 2010 da jeg hadde sommerjobb på lageret til Aker Solutions på Tromøya i Arendal. Jeg og et par kolleger pleide å sitte på brygga i matpausen og se på sjøørreten cruise frem og tilbake rett under oss. Vi fiska på den dag etter dag etter dag, uten at den en gang gadd å bry seg. Dette var med sluk. Men en dag kom den ene kollegaen min med fluestanga, eller rettere sagt alle tre fluestengene sine på jobben. Å fiske med flue i sjøen hadde jeg aldri hørt om, og synes rett og slett det virka noe rart. Det var altså helt til han satt på en rar liten flue, gikk noen meter til siden for fisken og la ut et kast langs brygga. Så fort han begynte å dra litt i snøre var fisken rett etter. Dette var noe av det kuleste jeg hadde sett. Man kunne faktisk se fisken jage etter flua. Dette var rått. Det var jo jakt. Plutselig måtte strategi, forberedelser og planlegging til for å fiske, noe som gjorde det utrolig mye mer interessant med en gang. Ikke hvem som helst kan gå og denge løs og få stor fisk. Dette var noe man måtte gjøre mye og interessere seg i for å bli flink. Jeg måtte jo begynne med det her!

En kollega fant ut at de solgte komplette fluestenger for kun 399 norske kroner på et konkurssalg i byen. Det var en #5/6 Fish Logic stang som jeg synes så døds fet ut. Han kjøpte med en gang, og et par dager fulgte jeg etter og gjorde det samme. Uka etterpå dro vi begge på gratis kastekurs med Tommy fra Jakt & Friluft på Stoa. Jeg ante ikke hvordan stanga mi var, så jeg spurte om han kunne teste om den var grei. "Kaster kjempe bra den her, du trenger hvertfall ikke noe ny stang" sa han. Endelig en billig og grei hobby, tenkte jeg. Dette var altså frem til han dro frem noen Sage stenger på slutten av første kurset som så klart var så mye råere enn billigstanga mi, som plutselig ikke så så bra ut lenger. Jeg gikk da en uke uten å tenke på noe anna enn den forbanna stanga. Dagen før nytt kastekurs dro jeg så klart og svidde av en del gronker og kjøpte meg litt nytt utstyr. Jeg begynte å skjønne at dette var noe jeg kom til å bruke mye tid på fremover.

Det tok en liten stund før jeg fikk fisk, men en uke før jeg flytta til Trondheim for å studere, dro jeg og en kar og prøvde oss i Tovdalselva. Dette var etter vi hadde vært på Jakt & Friluft nok en gang, denne gang for å spørre om et sted man kunne få fisk, og hvor størrelse ikke betydde noe. Jeg ville bare ha fisk. Og fisk skulle det bli nok av, med en snittstørrelse på snaue femti gram. Nå var jeg i gang!

Helga før jeg flytta oppover fikk jeg tilbud av en god kompis, selveste Anders Høgseth om å bli med han på hytta i Fyresdal. Jeg kan si med en gang at han ikke trengte å spørre to ganger. Vi kom opp rett før mørket fredag kveld, og jeg hoppa rett i vaderne og rigga stanga fortere enn jeg noen gang hadde gjort, og løp ned til vannet med Anders i hælene. Jeg så et par vak, og bestemte meg for å kaste på det ene. Jeg hadde ikke mye peiling på insektsliv og fluer, så jeg smalt på en ulldott jeg hadde blitt fortalt skulle være en sikker vinner. Jeg la ut kastet, og like etter vaka det først en meter fra flua, og så.. Boom! Der satt den! En liten fining på sikkert  hundre og femti gram. Anders var nesten enda mer gira enn meg, og jeg tror aldri han hadde sett noe så rått før. På lørdagen hadde jeg ca 13 timer sammen med Bjørni som sikkert mange kjenner til. Det er vel den mest lærerike fiskedagen jeg har hatt. Fikk både masse gode fluer, tips til fisketeknikk og lærte litt mer om insektslivet og hvordan man skal etterlikne det. 

Dagen etterpå dro vi hjem ikke alt for sent, men stoppa ved en koselig liten elv på vei ned fra hytta. Her fikk Anders prøve den "gamle" fluestanga mi som ennå ikke en gang var tatt fisk på. Han lærte overraskende fort, og hadde fisk på flua flere ganger, uten helt å klare å kroke den. Dette var etter 15 minutter med stanga. Imponerende! Jeg fikk en fin tohundregrammer. Ikke lenge etter kjøpte han seg utstyr, og mens jeg satt med pers på helt råe tre hundre gram oppi Trondheim, dreiv han og sendte meg kvalme bilder av fine fem hundre grams skogsfisk. Det ble ikke noe mer fisking på meg den høsten av en eller annen grunn.

Så kom påska. Nytt år og nye muligheter. Jeg hadde ingen planer for påska, og hadde hvertfall ikke tenkt meg hjem til Arendal. Hva skulle jeg liksom gjøre der, det var jo mye kulere i Trondheim. Men, på torsdagen før påskeferien begynte fikk jeg en telefon fra Anders. Isen hadde nettopp gått, det krydde av mygg og han kunne fortelle om vakende fisk. Ca 20 minutter etterpå var togbilletten bestilt. Tre dager etterpå satt jeg på toget hjem og klødde i fingrene etter å endelig få kasta på vakende fisk. Så langt i sesongen hadde jeg kun kasta på stangtuba i gate på utsia leiligheten. Ikke helt samme feelingen.

Da jeg endelig kom frem til togstasjonen på Nelaug kl tre på natta sto Høgsethen klar og venta med bilen. Det var meldt sol og vindstille. Fy faen. Jeg visste at det ikke var noe vits i å prøve å sove, så jeg satt meg og rigga stang og så på fiskefilm. To timer etterpå står Anders opp, og vi kunne endelig starte fiskinga. Han prata om et vann litt inne i skogen som skulle være fint, så vi kjørte de fem minuttene det tok i bil, og gikk videre derfra. Ti minutter etterpå kom vi frem til et koselig, speilblankt skogsvann. Og best av alt, det var fisk som var oppe og vaka på mygg. Ikke lenge etter hadde begge to fått fisk og sesongen var endelig i gang. Anders fikk vel tretten fisk og jeg fem, med en snittstørrelse på rundt 150 gram. God stemning! Det ble et par fine dager fremover med ganske bra fiske, og Anders runda det hele av med en lang og tynn, men fin fisk på halvkiloen. Etter dette ble det merkelig nok ikke noe mer fisking på meg før sommerferien. Dette har nok mye å gjøre med at jeg ikke liker å stå å kaste i Bymarka med folk løpende og syklende rundt meg. Legger en liten demper på stemninga.

Så, etter en helt rå road trip nedover Europa som endte med Roskildefestivalen med to gode kompiser, ble det endelig litt fisking igjen. Igjen, ikke mye annet å få enn hundreogfemtigrammere og tryter på fem hundre og seks hundre gram. Etter mye smått var både Anders og jeg gira på større fisk, og begynte å planlegge en liten tur. Vi hadde bestemt oss for å dra oppover i Tovdalselva, for der skulle det visst gå bra fisk. Jeg var gira, men hadde ikke helt troa på storfisken. Jeg gikk derfor inn for å undersøke litt rundt. Jeg fikk et tips på nett av en kar som prata om et gromvann i Valle hvor han tok fem kilosfisk og ingen under fem hundre på en natt og tidlig morra. Det hørtes jo for godt ut til å være sant, men det måtte jo være bedre enn å fiske småfisk i Tovdal. Vi bestemte oss for å ta turen dit isteden, og pakka stenger, telt, soveposer og lillebroren til dama til Anders, og dro oppover fredags ettermiddag. Etter en del roting med veien, fant vi endelig frem til den lange kronglete grusveien opp i fjellene. Vi stoppa ikke så langt fra veiens ende, og begynte klatringa. Det så ikke så bratt ut på kartet. For det var bratt. Vi sleit oss en time opp gjennom fjellet, men så fort vi kom nært nok til å få utsikt utover vannet hadde vi helt glemt hvor slitne vi var. Vi var plutselig fulle av energi igjen. Vi nærmest løp ned, smalt opp teltet i en vill fart og rigga stengene klare. Jeg satt på en nymfe av et slag og sto og kasta litt uten å egentlig se noe særlig livstegn. Plutselig høres det ut som hele fjellet rundt falt i vannet to meter på siden av Pål Viktor, som broren til dama til Anders nå heter. Okay, her er det fin fisk, tenkte jeg. Anders hadde bevegd seg bortover rundt vannet for å lete etter et sted med mindre vind og vakende fisk, med Pål Viktor i hælene. Dum som jeg var ble jeg stående litt til og denge nymfe i vinden. En halvtime etterpå kommer Anders gående mot meg, men armen bak på ryggen. Før jeg vet ordet av det drar han frem en lang, krok-kjefta ørret på hele 60 centimeter! Jeg hadde aldri sett noe liknende. En kilo blank på vekta! Pers og kilosgrensa på Anders første kvelden! Jeg ble med bort for å prøve meg på en av de finingene selv, men vakinga slutta så klart like etter vi kom tilbake. Pål Viktor hadde da tatt en fin en på halvkiloen. Jeg følte meg knust. Etter ca to timers søvn, våkna vi opp til heller kjølige fire grader, men klarte å dra oss ut av teltet og komme oss i de fuktige klæra fra dagen før. Vi gikk motsatt vei av det vi gjorde dagen før, for der så det nå stille og fint ut, i tillegg til at sola snart ville begynne å varme der. Mens jeg sto og bandt på en flue, gikk Pål Viktor ut for å ta et par kast med en liten mygg. "Boom!" sa det plutselig og en svær jævel gjør flere svev over vannet. "Det der er kilosfisk!" roper Anders, gira som aldri før tredve meter lenger borte. Jeg fikk henta kamera for å ta noen bilder, mens Anders kom løpende med håven. Fisken var en god fighter og gav Pål Viktor litt å jobbe med før den endelig endte i håven. Det var det kuleste jeg hadde sett. Hadde aldri sett en sånn fisk. Gode 40cm, smellfeit og igjen akkurat kilosgrensa! Bare å gratulere nok en kompis med pers og kilosfisk. Akkurat i det jeg hadde begynt å binde på en mygg, kommer en kar gående langs vannet og gratulerer med fin fisk. Like etterpå sier han at vi burde komme oss vekk fort før grundeieren som var alt for full dagen før våkner, og anmelder oss for tjuvfiske. Og det kom han visst garantert til å gjøre. Ingen av oss hadde råd til noen bot, så vi måtte bite i det sure eplet og pakka ned teltet enda fortere enn vi hadde satt det opp. Han hyggelige mannen som sa vi burde stikke før vi ble tatt forklarte oss heldigvis en enklere vei tilbake, som tok halve tida og en tiendel av kreftene vi brukte på å komme oss opp.

Klokka var nå bare ni på morran, og vi kunne jo ikke dra hjem. Vi bestemte oss for å dra til Brokke for å prøve oss i et vann vi hadde hørt gode ord om. Enten er vi ubrukelige, eller så begynner det å bli oppfiska. Vi fikk fire ørreter på to hundre gram, og en røye på hundre. Ikke så verst, men vi hadde ikke kjørt flere timer for noe vi kan fiske bak huset hjemme. Vi måtte endre planene. Det var nå godt utpå dagen på lørdagen, og vi bestemte oss for å ta turen hjemover og heller stoppe langs veien om vi fant noe fint. Vi stoppa et sted, og jeg fikk en.. Wait for it.. FEMTI grams ørret. Nå måtte vi virkelig gjøre noe. Vi dro litt halvdeppa hjem, spesielt jeg som ikke hadde fått noe annet enn femti og to hundre grammere. Bildene jeg hadde sett for meg i hode. Jeg, med kilosfisk i henda og et glis breiere enn noe jeg har sett før. Pål Viktor kom plutselig på at vi kunne dra til et vann hvor han visste det skulle gå stor fisk. "Det er lite fisk der, men den er stor" sa han. Jeg ble med en gang gira igjen. Mer skal ikke til. Han hadde til og med en liten jakthytte der som vi kunne sove i. Vi begynte kjøreturen oppover til lurevannet. Når vi endelig kom frem var det nesten mørkt, og like etter begynte det å regne kattunger og blåse som faen. Det ble ikke noe fisking den kvelden, men god stemning med i hytta med fluebinding og prat om hvor bra dagen etter skulle bli. 

Så, kan vi gå tilbake til begynnelsen av innlegget.

I tolvtida dagen etter våkna vi alle tre etter utrolige tolv timers etterlengta søvn til et helvetes regnvær og jævlig med vind. "Blir ikke mye til fisking i dag heller" var vel det første alle tenkte. Men, vi hadde ikke noe bedre å foreta oss hjemme uansett, så vi bestemte oss for å bli til kvelden og i verste fall bare sitte og kose oss i den lille jakthytta med wienerpølser, stearinlys og mer fluebinding. I fire tida gav det verste regnværet seg, og vinden løya bittelitt. Vi bestemte oss for å gå ut og prøve litt. Jeg hadde sett en fin bukt med en stein midt i, hvor jeg kunne tenke meg det kunne gå fisk. Jeg stilte meg sånn at jeg kunne kaste mot steinen, og ble stående i vinden og kaste en god stund uten livstegn. Pål Viktor fikk en smellfin sekshundreogfemtigrammer på første kastet, og en på ca fire hundre rett etter. Jeg følte meg nå knust, og selvtilliten var på bånn. Jeg fortsatte å kaste i vinden, nå andre veien, med en stor ulldott av en vårflueimitasjon så fisken skulle se den i bølgene. Det hadde funka før, men ikke i dag. Fullt av vårfluer på vannet. Jeg skjønte det ikke. Endelig løya vinden enda litt til, så jeg bestemte meg for å sette på en mindre vårflueimitasjon. Akkurat i det jeg var ferdig med å binde på den nye flua, hører jeg et vak på utsia steinen der jeg hadde stått og kasta tidligere. Først og fremst føltes det godt å bare føle at jeg hadde rett, at det faktisk kunne stå fisk der. Jeg så ringene og la ut et perfekt kast ca femten meter ut og halvmeteren fra vaket. Jeg lot flua ligge i ro i noen sekunder, stripa den bitte litt og BAM! Der satt den. Det her var ikke noe trehundregrammer, det var hvertfall helt sikkert. Jeg hadde masse snøre liggende ved føttene, men jeg ville få den på snella så fort som mulig. Jeg klarte så klart å surre snøret rundt snelle og stang og alt som var, men fikk til slutt endelig sveiva inn og fisken var nå på snella. Den hadde noen heftige utras, og jeg skjønte at den var fin. Pål Viktor gikk ut med håven, men så fort fisken så han raste den ut igjen. Når han skulle prøve seg for andre gang, klarte den å lure seg under steinen jeg sto på, og fortommen gnagde langs kanten. Når jeg først fikk den ut derfra, var det rett inn i sivet. Svetta rant fra panna mi. Denne ville jeg ikke miste. Fiske kom seg endelig ut av sivet og var på vei ut igjen, men da klarte Pål Viktor heldigvis å håve den på veien. En kilo blank i vekta! Pers og akkurat kilosgrensa på alle sammen den helga. Anders på fredag, Pål Viktor på lørdag og meg selv på søndag. Jeg har aldri opplevd noe så rått. Jeg var hekta før denne turen, men nå har det virkelig gått over til å bli en sykdom. Jeg ligger våken om nettene og tenker på å fiske. Normalt? Mest sannsynlig ikke.

 Anders binder fluer mens vi venter på godværet

60cm kilosfisk tatt i måneskinnet i Valle.

 Igjen, kilosfisken.

 Håpløst vær, men jeg måtte bare ut og se.

 Min kilosfisk på 48cm.

 Kilosfisken min og 650 grammeren til Pål Viktor.

 Snart fremme. To svette karer.

 Pål Viktor med en fin 650 grammer.

 En ganske perfekt ørret? Kiloen akkurat.

 Pål Viktor kjører kilosfisken.

 Fin og rød i kjøttet var den og.

 Stengene på utsia hytta.

 En av mine første fluer. 

 Kilosen. Boom!

Veien til vannet i Valle.

MEN, i morra er det ny tur tilbake til gromvannet for å ta fisk vi så på vei hjem fra vannet. Disse var hakket større, og jeg kan ikke vente! på å prøve meg!

Larsen Fotografen